Uncategorized

Bidrag 4:

Skogsmarerittet - av Linn Merethe Danielsen

«Hva er det!?»
Jeg grep tak i hånden til Lars, den var iskald.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
«Hvorfor svarer du meg ikke?»
Jeg stilte meg foran ham og så ham rett inn i øyene. Han så vettskremt ut, men også veldig fjern.
«Hva var det du så?»
Jeg tok tak i den andre hånden hans, den var like kald som den første.
«Du er nødt til å snakke med meg!»
Jeg var gråtkvalt.
Det kom fremdeles ikke et ord fra Lars, han bare sto der midt i skogen i skumringen. Iskald og bare stirret ut i intet.
«Du skremmer meg Lars, kom igjen, fortell meg hva det er!... Vi bør i det minste gå tilbake til Mikkel.»
Det var ingen tegn til at Lars fikk med seg et eneste ord av det jeg sa, han bare sto der, i en transe.

«Marita? Marita?»
jeg bråvåknet. Lars sto på akkurat samme plass som før.
«Lars? Går det bra?»
jeg gikk nølende bort til ham, han var jo kjæresten min så det skulle jo ikke være et problem, men nå så var jeg veldig redd på grunn av hele situasjonen, han var i transe, han var liksom ikke seg selv lenger.
Jeg våget ikke å gå helt inntil ham.
«Er du våken kjære?»
«Marita»
Nå hørte jeg det, det var ikke Lars som sa navnet mitt, det var noe... i skogens mørke.

Jeg prøvde å se innover i skogen, forbi de store furutrærne, men det var for mørkt, alt jeg kunne se foran meg var frostrøyken som kom ut av munnen min.
«Hallo!? Er det noen der!?»
Det var gyselig stille og kaldt. Jeg og Lars hadde ikke tatt med oss noe ekstra klær, vi skulle jo tross alt bare ta oss en liten kjærestetur på Trollstien, vi skulle tilbake til campen rett etterpå. Ingen av oss visste at vi skulle ende opp her.

«Marita! Marita! Marita!»
Der var den stemmen igjen, stemmen som hørtes så mild og god ut, men samtidig veldig streng og bestemt, den ga meg frysninger, jeg var redd. Den var blitt sterkere, det føltes ut som at det var noen som kom nærmere. Den snakket igjen, enda nærmere, og ikke like mild denne gangen, stemmen hørtes mer hard ut. Som om at den ville noe.
«Marita!?»
Jeg hylte og begynte å slå idet noe berørte armen min, jeg slo og sparket det jeg orket, personen omfavnet meg, mest for å få meg til å slutte, men da så jeg plutselig hvem det var.

«Mikkel!?»
«Ja det er meg, slapp av da. Hvor er Lars?»
«hva mener du?, han står jo rett her.»
idet jeg snudde meg så jeg at Lars var borte!
«Marita, Hva faen er det som skjer egentlig? Dere skulle bare på en liten spasertur og så blir dere borte i fuckings 7 timer, og så har du attpåtill rota bort`n?»
«jeg mener det Mikkel, han var nettopp her! Han var forhekset eller noe, han bare så ut i løse lufta, jeg fikk ikke noe kontakt med han! Jeg...jeg... jeg vet ikke hva som skjer Mikkel!....»
Jeg snudde meg fra mikkel og begynte å rope
«Lars!?... Lars, hvor er du!?»
«vi går tilbake til campen Marita, kanskje han gikk dit»

«Lars! Jeg var så redd for deg! Hvorfor sa du ikke at du gikk!?... Lars!?»
han sto i camp området, men var like fjern som tidligere.
«mikkel, se han er like fjer...»
jeg klarte ikke å si ferdig setningen. Mikkel var også blitt fjern, han sto bare å stirret rett ut i lufta slik som Lars gjorde.

«Marita! Marita!»
Der var stemmen igjen, mer intens denne gangen.
Jeg var redd
«Marita!»
kroppen min begynte å riste
«Marita!»
stemmen igjen. Enda nærmere enn før. Jeg hadde lyst til å løpe, men frykten lammet meg.
jeg begynte å gråte av redsel.
«Marita!»
Nå var stemmen så nær at jeg kunne kjenne pusten dens i øret.

«I dag var du fryktelig vanskelig å vekke, jeg har vært innom flere ganger.»
det var en dame med hvit frakk som var inne på et lite rom sammen med meg, jeg lå i en seng.
«det er på tide å ta medisinen din nå»
på medisinesken sto det Risperidon, 2 tabletter daglig mot psykose.