Uncategorized

Bidrag 3:

Bidrag 3: Depresjon - av Seline Liamo Krognes

Trigger Warning: Denne teksten inneholder en beskrivelse av selvmord.


Det kom nærmere og nærmere. Så nærme at hun kunne føle den kalde og grusomme pusten, som svakt traff ansiktet hennes. Hun presset seg tett inntil veggen mens hun hakket tenner. Det kom enda nærmere. Nå stivnet hun. Hun greide ikke røre seg, og det føltes som om ryggraden hennes ble knust inntil den kalde og harde veggen som hun presset seg inntil. Hun var paralysert. Hun hadde sluttet å skjelve og var helt urørlig. To store, helt grå øyne åpnet seg rett foran henne. Hun mistet pusten. De to store, sølvgrå øynene kom enda nærmere, helt til de stoppet rett foran hennes øyne. Hun kunne nesten ikke se noe. De var så nærme at hun ikke greide å fokusere på dem. Hun prøvde vilt å røre seg, men hun greide ikke. Nå var hun lilla i hele fjeset. Hun ble kvelt, og om hun ikke fikk puste nå, ville hun svime av.

Øynene forsvant. Alt i rommet rundt henne ble sakte gjort om til ingenting. Hun satt der, urørlig og presset inntil den kalde veggen, helt til at gulvet hun satt på, ble til ingenting. Nå falt hun. Hun falt nedover i ingenting. Alt var svart og hun prøvde vilt å se seg rundt, men hun kunne ikke se et annet sted enn opp. Plutselig følte hun noe i tuppen av fingeren. Det kilte nesten. Det var som om følelsen spredde seg oppover langs armen hennes. Deretter spredde det seg til ansiktet hennes. Også i føttene, og helt til den andre hånden hennes. Hun greide å røre seg. Håret hennes flagret der hun falt, og hun prøvde vilt å se seg rundt for å finne ut hvor hun var. Alt hun kunne se var mørke. Det var som om hun skulle falle for alltid i dette mørke rommet av ingenting. Det kunne ikke bli kalt et rom heller, for det var ikke noen vegger, tak eller gulv. Det var absolutt ingenting. Bare ei jente med langt, mørkebrunt hår som falt. Hun begynte å føle seg litt varm. Hun så seg vilt rundt, men kunne ikke se noe som kunne lage varme. Det ble varmere og varmere der hun falt, helt til hun begynte å føle seg svett. Svetten rente nedover ansiktet hennes, helt ned til haken hennes hvor den fløy av og ble til små dråper som falte etter henne.

Det ble så varmt at hun måtte å ta av seg genseren hun hadde på, men det var som om den satt fast i henne. Som om det var en del av henne. Hun prøvde å vri seg ut av den, men det var umulig å få den vekk fra kroppen hennes. Det var som om den hadde klistret seg fast i henne sånn som da man nettopp har vært ute i sjøen med klær på og klærne dine klistrer seg fast inntil deg. Men hun var ikke våt. Genseren satt helt fast i henne, og hun var helt hjelpeløs. Hun vridde seg vilt rundt der hun falt, og prøvde så godt hun kunne å få av seg genseren sin. Det ble så varmt at det føltes ut som om hun skulle smelte til døde eller brenne opp. Hun var så varm at hun ikke greide å røre seg noe mer. Hun ble slapp og det føltes som om hun skulle kaste opp.

En høy og forskrekkelig lyd fylte luften, og varmen i kroppen hennes forsvant. Det hørtes ut som om det var noen som hylte, men på samme tid hørtes det ut som en lyd som et menneske aldri vill ha blitt i stand til å lage. Det var en så lys og forferdelig lyd at hun måtte holde for ørene sine. Men da hendene hennes var godt presset mot ørene hennes, lyden ble enda høyere. Den ble høyere og høyere, og hun så seg vilt rundt etter hva som lagde lyden. Hun slapp hendene fra ørene sine, og begynte å hyle selv. Hun greide ikke gå igjennom dette noe mer, og skrek så høyt hun greide. Lyden stoppet. Og hun kunne ikke høre sin egen stemme lengre.

Nå la hun merke til at hun hadde sluttet å falle. Hun lå på noe som var mykt og vått, men hun kunne ikke se noe. Hun så fortsatt det samme som hun først hadde sett. Et helt svart ingenting. Hun reiste seg. Der sto hun, helt stille, mens hun vilt så seg rundt etter noe som ville gi henne svar. Det føltes som om hun sto på et levende vesen. Det var som om den myke og våte bakken pustet under henne. Hvor var hun? Hun begynte å gå. Hun visste ikke hvor, men hun gikk vekk fra hvor hun sto, i håp om å finne en utgang. Alt hun kunne se var et stort mørke. Hun satte opp farten helt til hun begynte å løpe. Stegene hun tok, lagde ingen lyd. Det var helt stille, og hun kunne ikke se noe. Hun stoppet opp for å ta seg en pustepause. Magen hennes rumlet og munnen hennes føltes ut som en ørken. Hun satte seg ned og tok forsiktig på bakken med håndflaten. Det føltes som om den pustet, men den rørte ikke på seg. Det føltes vått, men hun ble ikke våt av å ta på det. Den var myk, men var hard or urørlig samtidig. Hun reiste seg igjen og så seg rundt. Hun satte fart, og begynte å gå bortover det mørke, skumle ingenting.

Etter en liten stund, stoppet hun. Hun pustet tungt og satte seg ned. En tåre rant nedover kinnet hennes, og hun begynte å rope etter hjelp. Men hun kunne ikke høre sin egen stemme lengre. Alt hun kunne høre var sin egen pust, og hjertet hennes dunket så hardt at det føltes som om det skulle falle rett ut av brystet hennes. Hun satt der, helt alene, og gråt. Plutselig følte hun noe ta henne på skulderen. Hun snudde skvatt og snudde seg lynraskt. Der sto det en stor, svart skikkelse. Skikkelsen var mørkere enn selve rommet, som egentlig skulle vært umulig, for hun kunne ikke se noe som helst der hun satt og gråt. Skikkelsen kom nærmere. Nesten like nærme som de to øynene hun hadde sett gjorde. Og der var de igjen. To store, sølvgrå øyne som stirret på henne. De hadde ingen pupiller og de blunket aldri. Hun begynte å skjelve, og øynene hennes utvidet seg. Den kalde ånden til skikkelsen traff ansiktet hennes, og det føltes som en liten og ekkel bris. Hun rygget litt bakover, men skikkelsen kom nærmere. Hun reiste seg og begynte å løpe bort fra den så raskt hun kunne. Hun var altfor redd til å snu seg, og det var som om pusten dens traff nakken hennes. Hun løp og løp, lenge.

Det hadde sikkert gått en halvtime, og hun løp fortsatt. Det føltes ut som om skikkelsen fortsatt pustet henne i nakken der hun løp, men hun måtte ta en pause. Så hun senket farten og kollapset på knærne sine. Hun snudde seg sakte med øynene sine lukket. Der sto skikkelsen. Rett foran henne, nærmere en den noen gang har vært før, og den svake pusten traff ansiktet hennes. Nakkehårene hennes reiste seg, og hun svelget. Hun hadde en klump i halsen og det føltes som om hjertet hennes var sunket ned i magen hennes. Øynene lukket seg. Pusten til skikkelsen ble sterkere. To sylskarpe, skinnende tenner kom fram, og en blodrød tunge kom til syne. Hun rygget bakover, men tungen og tennene fulgte etter. Munnen til skikkelsen besto av to, sylskarpe tenner og en lang, blodrød tunge. Det kom nærmere. Så nærme at hun ble kvalm og måtte svelge sitt eget oppkast. Tungen dens strakte seg ut, og berørte nesten nesen hennes. Den snurret seg rundt halsen hennes, og kvelte henne. Deretter kom tennene dens enda nærmere, og munnen løftet seg sakte over hodet hennes. Alt ble svart igjen, og hun mistet følelsene i hele kroppen.

Der lå hun med en boks med piller i hånda. På gulvet av soverommet sitt. Døren på rommet ble åpnet, og moren kom inn og kollapset da hun så datteren sin, ligge urørlig på gulvet.